Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Historiene kledde henne – for ingen tåler den nakne sannhet

Det ble gjennomført fire åpne forestillinger i 2006 og deltagere var:

Heidi Dahlsveen, forteller, leder og ansvarlig for prosjektet.
Lillegerd Hansen, tekstilkunstner
Ragnhild Mørch, veileder bevegelse og dramaturgi
Mathilde Grooss Viddal, musiker
Trine Torgerstuen, lokaler og hår.

Støttet av norsk kulturråd.

Innholdet i prosjektet besto av følgene: Åpningen og rammen for forestillingen var fortellingen om ”Sannheten og Fortellingen” fra jødisk og gnostisk tradisjon. Fortellingen var sterkt bearbeidet av meg, Sannheten var for meg en kvinne, mens de opprinnelige kildene jeg har forholdt meg til enten titulerte sannheten som intetkjønn eller ung mann. Dette anser jeg som underlig da det stort sett er kvinner som forteller denne fortellingen og i andre fortellinger fremstår sannheten som kvinne. Fortellingen ble delt i tre deler og fortalt prosessvis gjennom hele forestillingen.

Etter åpningen tok vi for oss det norske folkeventyret ”Somme kjerringer er slike..”, et folkeeventyr som i utgangspunktet gjør narr av kvinnens forfengelighet og enfoldighet. For meg var det viktig her å leke med identitet – mangel på, når det sanselige kommer i veien for eller samspiller ikke med det intellektuelle – en kvinne en ny drakt overbeviser seg selv om at hun faktisk er en fugl og ikke seg selv. Inne i fortellingen hadde jeg bakt inn to anekdoter om to fryktsomme opplevelser jeg har hatt med kjoler.

Deretter fulgte et palestinsk folkeeventyr som tar opp hvordan seksualiteten kler seg opp til bryllup, men det forfengelige får overtak og påfører en tragisk slutt.

Som en overgang til neste store fortelling, ble det servert en vandrefortelling om forfengelighetens speil i New York. Bøffelkvinnen er en fortelling jeg har fått muntlig overlevert. Fortellingen kommer fra Vest – Afrika og her er det et dyr som ifører seg en kvinnekropp i hevnens øyemed, hensikten er å tilintetgjøre en jeger. Men jegerens mor beskytter sin sønn gjennom egen forvandling.

Den største og mektigste fortellingen i programmet handler en prinsesse som tilintetgjør sin en kropp som resultat av incest. Det danske folkeeventyret har jeg arbeidet med i flere år, men har sjelden fått anledning til å fortelle det.

Programmet ble avsluttet med en annen ”sannhets fortelling” som svar på den gjennomgående fortellingen.

Hver fortelling fikk både sitt spesifikke verbale, lydmessige og fysiske uttrykk. Samt at mye av fortellingen ble fortalt bak publikum.

Sannheten – minimalistisk i ord og bevegelse, med abstrakte lyse lyder på bassklarinett.
Somme kjerringer er slike – rytmisk, vandrende i rommet og med utpreget bruk av østfold dialekt.
Fuglebruden – sittende tett med musiker i sofa, fortellingen ble lagt opp slik at det var som om fortellingen kom fra musiker og jeg oversatte.
Speil – fortalt til musiker som hadde forlatt rommet.
Bøffelkvinnen – mye bruk av mimiske bilder, samt å ligge på gulvet og fortelle. Musikken var illustrerende.
Prinsessen som ble til mann – koreografert stilisert, eventyrets virkemidler ble erstattet med bevegelse istedet for ord. Minimal bruk av musikk.
Avsluttende fortelling – jazz musikk og uformelt fortalt.

På grunn av manglende støtte, ble dessverre ikke tekstilene så essensielle som jeg hadde håpet. På den andre siden, ble det laget en meget dominerende kjole, hvor fortellingene var brodert inn. Bevegelsesmønsteret var dessuten preget av den omfangsrike kjolen.

Det jeg føler jeg/vi har lyktes best med er utforskningen av bevegelse. Jeg føler jeg har fått et større repertoar både når det gjelder bruk av rom, gestikulering og det mimiske. Videre at vi har klart å utvikle en metode for bruk av musikk, hvor musikken ikke bare er illustrerende og understrekende, men også et narrativ element og en dialog partner.