Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

POST STILLHET – en tilnærming det didaktiske rommet

En fortellerforestilling basert på eget og tradisjonelt materiale. En fortellerforestilling om det å ikke våge å si noe.

Gjennomført 2006

Kjøpt opp av DKS Oslo, støttet av FFUK.

Rapport fra forestillingen
1. mål: å forske i møte mellom fortelling og identitet – konklusjon de tradisjonelle fortellingene står nærmere fortelleren enn jeg – fortellingene i denne forestillingen.

Jeg har brukt lang tid på å finne fortellermateriale. Jeg – fortellingene har vært spesielt vanskelig. Her har jeg arbeidet både med Hans Laurens og Erling Kittelsen. Sammen med Laurens arbeidet jeg fram haiku historier. Haiku historier er i form inspirert av haiku dikt, og er helt minimale i sin gjenkjennbarhet som fortelling. Jeg fant ”i siste liten” en jeg fortelling som kunne tilfredstille haiku formen.

Arbeidet med Kittelsen besto av dialog, men uten progresjon. Her burde jeg vært klarere i hva jeg ønsket. Programmet begynner med jeg – fortelling. Den første fortelles med tegnspråk som i seg selv er distanserende. De andre jeg fortellingene som tas i bruk har humoren som en distanserende effekt. De tradisjonelle fortellingen er i denne forestillingen bygd opp mye mer nakent og direkte i sine uttalelser og kan oppleves som følelsesmessige anstrengende. Videre tror jeg at man intuitivt arbeider hardt for å få tradisjonelle fortellinger nærmere fortelleren, mens jeg – fortellingene skal fremstå som mer gjenkjennbare. På dette vis kan man si at det tradisjonelle materialet er nærmere jeg – et enn jeg – fortellingene, i den forstand at de ikke tar i bruk samme distanserende elementer.

Programmet består nå av følgene fortellinger i denne rekkefølgen:

Da jeg begynte på skolen – jeg – fortelling fortalt med tegnspråk
Heimdal blir skapt – norrøn myte
Kvinnen uten munn – opprinnelig afrikansk (Ghana) fortelling, men bearbeidet veldig med henblikk på programmet.
Min første fortelleropplevelse – jeg fortelling.
Sølvskruen – vits med ukjent opphav
Torjela – et norsk sagn
Min psykopatisk far – en jeg fortelling i Haiku form.
Gryta fra et hjem uten sorg – en arabisk fortelling
Døden og 7ende far i huset – norsk folkeeventyr
Anus er konge – somalisk fortelling

Elevene ble bedt om å gi tilbakemelding på hvilken av de tradisjonelle fortellingene som gjorde sterkest inntrykk, og dette ga følgene utslag:

Døden og 7ende far i huset
Anus er konge
Kvinnen uten munn
Heimdal blir skapt
Gryta fra et hjem uten sorg
Torjela
Sølvskruen

De tre øverste fortellingene er humoristiske og dette understreker elevene selv i sine begrunnelser. Humor skaper energi og engasjement og samspill mellom forteller og lyttere. Det kan være at de har merket seg dette.

2. å se på grensene for når muntlig fortellerkunst opphører

Jeg har med Abbi Patrix gått inn og sett på bruk av rom, det non verbale språket og stillhet som både narrative og ikke – narrative elementer i forestillingen. Arbeidet har ført til at jeg bevisst bruker flere retninger og nivåer i rommet, noe som bryter den konservative oppfatningen av hva muntlig fortellerkunst er. Jeg bruker overdreven stillhet som narrativ effekt og hver fortelling har fått sitt spesifikke fysiske uttrykk.

Til tross for dette føler jeg at min identitet som forteller er beholdt. Jeg tror at dette skyldes to grunner. Min forteller identitet har bygget seg opp gjennom 11 år. Jeg har trygghet i dette. Den andre grunnes skyldes ivaretakelse av kodene som er iboende i en fortelling. Det vil si at alle anslag til ulike språk springer ut av en forståelse for den enkelte fortelling.

Videre, jeg søkte å se på det private, men den profesjonelle forståelsen ser ut til å gjøre den private delen som noe ikke eksisterende. For virkelig å nærme meg dette tema, må jeg tørre å trå over grensen til det private.

Med Pelle Ask foregikk arbeidet rundt mime corporell. Formen har mange prinsipielle likhetstrekk med muntlig fortellerkunst – luker overlates til publikum for at de skal fylle inn. Konkret inn i forestillingen tilførte arbeidet ulike gangarter.

3. Å se på ungdommens hormonelle kode

Dette interesserer meg i videre forstand. Her er jeg i ferd med å gjøre en kvantitativ og kvalitativ spørre undersøkelse i ungdomskolen. Denne er ikke ferdig, da forestillingen fortsetter i regi av den kulturelle skolesekken. Så langt viser undersøkelsen at det som er humoristisk er det de tiltrekkes – utefra de spesifikke fortellingene de har hørt. Dette går på innholdet.

Uttrykket er langt mer diffust. Utrykket i forestillingen er til tider ekspressivt, noen har likt dette, andre ikke. Elevene har kommentert kroppspråk og stemmebruk, og her er noen av kommentarene til kroppspråket:

• spesielt og passende til fortellingen,
• virket som hun slappet av,
• det var litt merkelig,
• overdrevent mye attitude,
• fortelleren gikk rundt og viste med hendene,
• viste ting slik at det ble enklere å forstå,
• mimet mens hun snakket,
• mye bevegelser + tegnspråk,
• det var veldig overdrevent kroppsbruk,
• bevegede seg med historien,
• mye dansing uttrykket et ertende humør,
• veivet mye med armer,
• vanskelig å forstå,
• varierende voldsomt,
• hun var veldig fri lissom.
• det var veldig ekstremt,
• brukte armer mye dramatiserte,
• mye overdrevent tull,
• mye robot dance,
• det var mye bevegelse og forskjellige tegn,
• beveget seg hele tiden,
• mye kroppspråk, veldig aktiv,
• viste seg sterkt engasjert,
• det var veldig bra,
• hun gikk mye rundt og brukte hendene,
• tydelig kroppspråk,
de ville virkelig fortelle oss noe
beveget seg på forskjellige måter,
• ja så ut som om hun gjorde robotdansen og brukte tegnspråk kunne vært kult men ble litt slitsom med bevegelsene og hun snakket litt lavt innimellom Forsto nesten ikke noe av historiene imellom det derre ’jeg var født stille’ greiene,
• gikk rundt og brukte hendene bra,
• fikk med publikum/brukte hendene bra,
• den beskrev det de fortalte,
• at hun brukte det for å lage et bilde,
• mye vifting og gåing,
• det var innlevelse,
• hun gjorde forskjellige ting med kropp,
• at hun brukte hender og hele kroppen,
• de gikk på en rar måte som om de ikke kunne snakke,
• at det passet til fortellingene,

4. å gjøre et forsøk på å finne ut hva som er essensen av det muntlige

Utfra den samme undersøkelsen som er nevnt ovenfor, har jeg også søkt å finne ut hva elever legger i ”det muntlige”.

Når de krysset av for hva de anså som muntlige aktiviteter var det diskusjon og rollespill som skåret høyest. Diskusjon var forventet, det er jo en naturlig læringsstrategi og jeg tror at det ligger et stort potensiale i en slik form for muntlig aktivitet. Men rollespill??? Her skulle jeg tatt meg tid til å se hva de legger i rollespill. Rollespill er å gå i en annen rolle, og da er det kanskje lettere å være muntlig. Å være muntlig handler jo også om å ytre standpunkter og det kan da være lettere å gjøre dette når ”man ikke er seg selv.” Av hvilke muntlige aktiviteter de selv har gjennomført i skolen skårer også rollespill og diskusjon høyest. Samtidig som de mener at engelsk er det faget hvor de mener de er mest muntlige. Hvilket stemmer overens med hva den danske pedagogen Mads Th. Haugsted bemerker i artikkelen ”Sprogfagene og det mundtlige rum” at det fokuseres på det muntlige i fremmedspråk fagene, men svært lite i morsmålet. Shakespeare har jo en høy faktor i engelsk undervisning, og det kan være at det er en sammenheng her.

Referat skårer lavt over det hele, hvilket ikke er underlig, da den ofte referer til en skriftlig handling. Referat betyr gjengivelse av et innhold. Men det er også et verktøy fortelleren bruker for å korte ned deler av en fortelling. Referat har en forbindelse med temporalitet, det vil si tidsperspektivet forkortes.

Det er klasserommet og aulaen som er de rommene de gjennomfører sine aktiviteter i. Dette er to rom som må påvirke mimesis på forskjellig vis. De fleste står når de er muntlige. Hvilket er underlig når de krysser av diskusjon som den muntlige aktiviteten de fleste gjennomfører. Men å stå i en aula og formidle noe muntlig må oppleves som dramatisk. De fleste er bevisst både stemmebruk og kroppspråk, og har brukt en eller annen form for kostyme.

De fleste er redde for å dumme seg ut og kommenterer det som ”jeg blir klam i hendene”, ”jeg har bare ikke lyst”.

Under innarbeidelsen av stoffet brukte jeg dramaturgen Jane Rasch, arbeidet var fruktbart til tross for at alt ble forkastet. Dette var en aha – opplevelse. I arbeid med det muntlige og stillhet, kan kun det eneste utgangspunktet for dramaturgi være det muntlige i seg selv. Det vil si at dramaturgien tok, i prosessen, for seg det assosiative. Det ene fører til det andre, utenat at man nødvendigvis åpenbart ser en tråd, som i en uformell samtale hvor det ene leder til det andre.

HVA BLE GJORT

Produksjonen av forestillingen foregikk på følgene måte:

Dialoger med Kittelsen
Det var dessverre ikke så produktivt. Han forsto nok ikke hva jeg søkte hjelp til og kjørte et annet løp. Han ønsket et arbeid som for meg fremsto noe som nærmet seg psyko dramatisk. Arbeidet foregikk i februar.

Arbeidet med Pelle Ask
Var interessant. Mye av arbeidet besto av ren fysisk trening for å tilegne seg teknikker. Jeg tror at effekten av arbeidet har gitt fortellingene et større fysisk landskap, videre at jeg arbeider mindre med å være for illustrerende. Arbeidet foregikk i februar og mars.

Arbeidet med Siri Gjellan Müller
Besto av å tilegne med noen ord innenfor tegnspråket. Vokabularet ble stort nok til å dekke en liten fortelling. Tegnene brukes inn i andre fortellinger også, men har da ikke lenger den samme betydningen, her brukes de mer som en forgitt gestikulering. Arbeidet foregikk i februar og mars.

Arbeidet med Hans Laurens foregikk i mars.

Arbeidet med Jane Rasch var interessant, men noe problematisk da det hovedsaklig foregikk over nett. Problematisk også fordi jeg prøve å operere uten manus, men struktur og scenarier. Tilsist gjorde jeg et mer eller mindre hederlig forsøk på å skape et manus, noe som i seg selv er en læreprosess. Arbeidet her har foregått frem til juni.

Hovedutviklingen av forestillingen har foregått i samspill med Abbi Patrix. Dette har gitt form til og dynamikk i forestillingen. Spesielt har variasjoner i ytre og indre landskap vært i fokus. Arbeidet foregikk i mars.