Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Om rektor Rummelhoff, Sheherazade og Zakaria

Hver fredag gikk rektor Rummelhoff opp på plattingen, han harket litt og så på oss elever sitte der med vidåpne øyne. Sheherazade hadde ingenting annet, det eneste hun kunne redde livet sitt med var gjennom å fortelle fortellinger. Zakaria var en drosjesjåfør som oppdaget at han hadde fortellinger å fortelle. Fortellerkunstneren Mimesis Heidi Dahlsveen vil fortelle deres og andres fortellinger. Dette er et lite foredrag, et lite kurs og flere fortellinger om den gode fortellingen og det å fortelle. Her møter deltakerne en blanding av opplevelse, praksis og teori.

Varighet 40 minutter.

Framført for blant annet Norsk Kulturråd.

Bok med tradisjonelle erotiske fortellinger

I 2015 har jeg gitt ut en bok med tradisjonelle erotiske fortellinger. Denne boken inneholder tradisjonelle fortellinger som tematiserer det erotiske i folklore og mytologi. Disse fortellingene vitner om at det å fortelle historier muntlig ikke er en uttrykksform som er forbeholdt barn. Du finner erotiske fortellinger som strekker seg 5000 år tilbake, de formidler et tema som er evigvarende, og at vi mennesker har grublet over de samme kjødelige tilstander i tusener av år. Fortellingene i denne boken strekker seg fra humoristiske usladdede anekdoter til erotikkens mørke side. De fleste av fortellingene her er beregnet på å bli muntlig fortalt og lyttet til. Kvaliteten i fortellingene ligger i lytternes ører.

Se mer her.

Den store fortellerdagen

Den store fortellerdagen blir hvert arrangert den 15. Januar – Peter Christen Asbjørnsen fødselsdag. Den første fortellerdagen ble arrangert i 2012. Planleggingen mot den første fortellerdagen begynte 3. september 2011.

Fortellerdagen er til for å utgjøre en forskjell. Det handler om å være vesentlig og høre til i en sammenheng. På den dagen skal det fortelles fortellinger, kanskje i en kantine, på en konferanse eller i en kafé krok. Det skal lyttes på en skole, i en stue og hos en Svendsen. Møter vil skapes, noen vil huskes, noe vil gjøre inntrykk og ganske sikkert vil det også glemmes.

Dagen er lagt til 15. Januar, fordi det er da Peter Christen Asbjørnsen ble født og i 2012 var dette 200 år siden. Dette er ikke en dag for ”kun” profesjonelle fortellere. Det oppmuntres til at alle forteller. Å fortelle en fortelling er å skape et møte hvor levende minner blir utvekslet, et møte hvor metaforer skapes, et møte hvor du og jeg må være likestilte for at fortellingen skal kunne leve.

Du kan lese mer om DSF her.

FOU

FOU står for forskning og utvikling og i min stilling som førstelektor har jeg timer til dette. I dette arbeidet har jeg som oftest en prosess hvor jeg går fra et praktisk estetisk prosjekt som så ender i en fagfellevurdert artikkel.

2017 har jeg arbeidet med forestillingen 23.27 og utarbeidet en metodikk og en artikkel om dialogen som verktøy. Jeg har også arbeidet med «Det norske folkeeventyret og den norske fortellerstilen» hvor jeg med utgangspunkt i folkeminneforskeren Richard Berges nedtegnelser har sammenlignet forteller før og nå. I dette arbeidet fulgte jeg fem fortellere som fortalte norske folkeeventyr ute i praksisfeltet og intervjuet disse.

Oppdrag jeg gjør

En fortellerkunstner kan delta i mange ulike prosjekter og konsepter innenfor samfunn, kunst og kultur. Jeg en bred erfaring i mange ulike typer oppdrag. Jeg liker spesielt utfordringer i områder jeg ennå ikke har erfaring med enten det er barn, unge eller voksne, så lenge min kompetanse kan gjøre seg gjeldende i oppdraget.
Oppdragene kan dreie seg om:

Opptreden – ved for eksempel en konferanse hvor man ønsker et tilpasset program for et bestemt tema. Eller du kan ”kjøpe” en forestilling som allerede er ferdig.
Foredrag – om historiefortelling, kommunikasjon og muntlig fortellerkunst.
Kurs – kursene kan tilpasses en bestemt kontekst.
Veiledning – kanskje du selv skal opptre eller ha et foredrag og trenger hjelp med å få dette til å fungere.
Konsulent – det kan være at du trenger fortellinger til et opplegg, eller en god struktur på noe som relatert til bruk av fortelling.

Det jeg gjør aller helst er å skape forestillinger, eller opptre med lengre forestillinger.

Kontakt meg gjerne på epost: heidi@fortellerkunstner.no

Yrsa – en fortelling du ikke kjenner

Hun var en gjeter og en dronning og ulvemor, en usedvanlig kvinne som sies å ha levd 5 – 600 e.kr. Dette er en fortellerforestilling om Yrsa, et barn født som resultat av en voldtekt. Hun er oppkalt etter morens hund og blir dronning i først Danmark og senere Sverige. Fortelling kan synes tragisk, men den inneholder også håp fordi den søker å sette ord på det meningsløse.

Mimesis Heidi Dahlsveen har skapt denne fortellerforestillingen gjennom å studere ulike kilder. Hun har satt sammen fragmentert informasjon for å skape en helhetlig opplevelse. Gjennom eksperimentering og et komparativt arbeid har hun funnet fram en kvinnefortelling fra den nordiske sagaen. Fortellerforestillingen handler ikke bare om den tragiske heltinnen Yrsa, men også dronning Olava i Saksland.

Yrsa er en karakter i ”Hrolf Krakes og hans krigeres saga”. Sagaen er nedskrevet mellom 1230 og 1450 og blir kategorisert som en fornaldarsaga, en fortelling med innhold fra tiden før Island ble bebodd. Fortellingen om Yrsa står ikke fram som en egen fortelling, men innimellom den mannsdominerte teksten kan man skimte hennes tragiske historie. I fortellerforestillingen følger vi Yrsa fra da hun blir født til hun blir dronningmor til den mektige Hrolf Krake.

Varighet 40 minutter
Passer for ungdom og voksne.
Tidligere framført i Etne, VGS i Oslo, Deichmanske bibliotek i Oslo, Wien, Roma og Warszawa.

Hett på tunga

Siden 1996 har Mimesis Heidi Dahlsveen samlet erotiske fortellinger fra alle kulturer. Dette har resultert i blant annet fortellerforestillingen ”Hett på tunga” framført i Norge og utlandet.

Hett på tunga er en eventyrstund og en fortellerforestilling for voksne. Her får du høre erotiske fortellinger hentet fra Norge, Afrika, Tibet og eksotiske 1001 natt. I fortellerforestillingen gjøres det usømmelige sømmelig, selv om det er fortalt uten sladd. Dette er fortellinger du aldri trodde dine forfedre fortalte.

Forestillingen er beregnet på voksne, kan framføres i mer uformelle situasjoner som kafeer og har en varighet på 60 minutter.

Generell info

Kontakt

Du kan nå meg gjennom epost eller telefon. Som oftest ønsker jeg en epost hvor du mer konkret skisserer hva du ønsker, gjerne med dato og eventuell budsjett på oppdraget.

Epost: heidi(krøllalfa)fortellerkunstner.no
Mobil: 94181156

Ekko med variasjoner – Norrøn mytologi

En fortellerproduksjon basert på norrøn mytologi

Hva: Gjennomførelse av en episk fortellerforestilling for elever i grunnskolen. Produksjonen er basert på en produksjon gjennomført i London – Unicorn theatre februar 2010 


Tidsrom: Høst 2010 DKS Oslo

Målgruppe: 3 – 7. klasse
Lengde på forestilling: 1 timer (60 minutter)

”Å løpe om kapp med tanken” henspeiler på Tjalves kappløp med Huge i fortellingen ”Tors Ferd til Utgard”. Motivet kan også fremstå som en metafor for post post modernistisk akademisk tankegang. Denne norrøne myten har flere slike dynamiske motiver – sloss med alderdom, spise omkapp med ilden. Samt at den bærer i seg et metaperspektiv – fortellingen peker på skillet mellom illusjon og virkelighet, mens den selv fremstår i dag som en illusjon, samt at den fremhever hvordan en sterk tro, en overbevisning farger vår sanselig persepsjon. Norrøne myter blir ofte fortalt, da gjerne i en setting av kulturbærende romantikk, og sterkt påvirket av Snorre Sturlassons kristne forståelse av verdensbildet, samtidig og på en annen side – motiver fra norrøn mytologi blir fylt med konnotasjoner som peker på vold, rasisme og aggresjon.

Ved å relatere mytene fra norrøn mytologi til egne erfaringer, vil det være lettere å bære med seg fortellingene videre.

MÅL

1. Å skape refleksjon rundt norrøne myters samtidsaktualitet

2. Å gjenkjenne seg selv i Eldre Eddas komposisjon og materiale – dekonstruksjon

3. Å vekke interessen for og øke kunnskapen rundt norrøn mytologi og det episke

Beskrivelse:

Ekko med variasjoner
var en fortellerforestilling bestående av norrøne myter. Fortellerforestillingen kom på besøk i klasserommet eller annet egnet rom.
Den hadde varighet på 60 minutter.

Meg og mitt biologiske mangfold

En fortellerforestilling og fortellerverksted for ungdom i alderen 13 – 18 år

Tidsrom: 2008
Oppdragsgiver: DKS Oslo – skoleturne

Målsetninger: å arbeide med det muntlige uttrykket (genetisk mangfold)
Å se på det muntliges sosiale rom (Økosystemets mangfold)

Beskrivelse av prosjektet

Kjernen i prosjektet er fortellerforestillingen. Utarbeidelse av fortellerforestillingen brukte en referanse gruppe innenfor målgruppen. Referansegruppen pekte på egnende fortellinger og stiler som det fortelle i. I dette ligger det også et læringspotensiale, hvor vi sammen må utarbeide en metodikk som navigasjon for tilbakemeldinger.

Dramaturgisk tok forestillingen ta utgangspunkt i det muntlige i seg selv, det vil si det er assosiative og det binære konsept ble brukt, forestillingen ble bygget opp etter kontraster.

Forestillingen så på gestikken og rombruken som konkrete elementer hentet fra fortellinger og den situasjonen fortellingen befant seg i. Utfra sjangertrekk og kulturkoder fikk hver fortelling sitt spesifikke særpreg og plassering i rommet.

Det var også et fortellerverksted knyttet til prosjektet. Fortellerverkstedet var rettet mot ungdom og hensikten var å gi dem innføring i å opptre muntlig, samtidig som de fokuserer på egne fortellinger. Dette skulle være med på å gi dem trygghet i sin egen identitet i det de opptrer muntlig. Verkstedet besto av øvelser og strakk seg over 4 timer fordelt over 2 ganger.

,

POST STILLHET – en tilnærming det didaktiske rommet

En fortellerforestilling basert på eget og tradisjonelt materiale. En fortellerforestilling om det å ikke våge å si noe.

Gjennomført 2006

Kjøpt opp av DKS Oslo, støttet av FFUK.

Rapport fra forestillingen
1. mål: å forske i møte mellom fortelling og identitet – konklusjon de tradisjonelle fortellingene står nærmere fortelleren enn jeg – fortellingene i denne forestillingen.

Jeg har brukt lang tid på å finne fortellermateriale. Jeg – fortellingene har vært spesielt vanskelig. Her har jeg arbeidet både med Hans Laurens og Erling Kittelsen. Sammen med Laurens arbeidet jeg fram haiku historier. Haiku historier er i form inspirert av haiku dikt, og er helt minimale i sin gjenkjennbarhet som fortelling. Jeg fant ”i siste liten” en jeg fortelling som kunne tilfredstille haiku formen.

Arbeidet med Kittelsen besto av dialog, men uten progresjon. Her burde jeg vært klarere i hva jeg ønsket. Programmet begynner med jeg – fortelling. Den første fortelles med tegnspråk som i seg selv er distanserende. De andre jeg fortellingene som tas i bruk har humoren som en distanserende effekt. De tradisjonelle fortellingen er i denne forestillingen bygd opp mye mer nakent og direkte i sine uttalelser og kan oppleves som følelsesmessige anstrengende. Videre tror jeg at man intuitivt arbeider hardt for å få tradisjonelle fortellinger nærmere fortelleren, mens jeg – fortellingene skal fremstå som mer gjenkjennbare. På dette vis kan man si at det tradisjonelle materialet er nærmere jeg – et enn jeg – fortellingene, i den forstand at de ikke tar i bruk samme distanserende elementer.

Programmet består nå av følgene fortellinger i denne rekkefølgen:

Da jeg begynte på skolen – jeg – fortelling fortalt med tegnspråk
Heimdal blir skapt – norrøn myte
Kvinnen uten munn – opprinnelig afrikansk (Ghana) fortelling, men bearbeidet veldig med henblikk på programmet.
Min første fortelleropplevelse – jeg fortelling.
Sølvskruen – vits med ukjent opphav
Torjela – et norsk sagn
Min psykopatisk far – en jeg fortelling i Haiku form.
Gryta fra et hjem uten sorg – en arabisk fortelling
Døden og 7ende far i huset – norsk folkeeventyr
Anus er konge – somalisk fortelling

Elevene ble bedt om å gi tilbakemelding på hvilken av de tradisjonelle fortellingene som gjorde sterkest inntrykk, og dette ga følgene utslag:

Døden og 7ende far i huset
Anus er konge
Kvinnen uten munn
Heimdal blir skapt
Gryta fra et hjem uten sorg
Torjela
Sølvskruen

De tre øverste fortellingene er humoristiske og dette understreker elevene selv i sine begrunnelser. Humor skaper energi og engasjement og samspill mellom forteller og lyttere. Det kan være at de har merket seg dette.

2. å se på grensene for når muntlig fortellerkunst opphører

Jeg har med Abbi Patrix gått inn og sett på bruk av rom, det non verbale språket og stillhet som både narrative og ikke – narrative elementer i forestillingen. Arbeidet har ført til at jeg bevisst bruker flere retninger og nivåer i rommet, noe som bryter den konservative oppfatningen av hva muntlig fortellerkunst er. Jeg bruker overdreven stillhet som narrativ effekt og hver fortelling har fått sitt spesifikke fysiske uttrykk.

Til tross for dette føler jeg at min identitet som forteller er beholdt. Jeg tror at dette skyldes to grunner. Min forteller identitet har bygget seg opp gjennom 11 år. Jeg har trygghet i dette. Den andre grunnes skyldes ivaretakelse av kodene som er iboende i en fortelling. Det vil si at alle anslag til ulike språk springer ut av en forståelse for den enkelte fortelling.

Videre, jeg søkte å se på det private, men den profesjonelle forståelsen ser ut til å gjøre den private delen som noe ikke eksisterende. For virkelig å nærme meg dette tema, må jeg tørre å trå over grensen til det private.

Med Pelle Ask foregikk arbeidet rundt mime corporell. Formen har mange prinsipielle likhetstrekk med muntlig fortellerkunst – luker overlates til publikum for at de skal fylle inn. Konkret inn i forestillingen tilførte arbeidet ulike gangarter.

3. Å se på ungdommens hormonelle kode

Dette interesserer meg i videre forstand. Her er jeg i ferd med å gjøre en kvantitativ og kvalitativ spørre undersøkelse i ungdomskolen. Denne er ikke ferdig, da forestillingen fortsetter i regi av den kulturelle skolesekken. Så langt viser undersøkelsen at det som er humoristisk er det de tiltrekkes – utefra de spesifikke fortellingene de har hørt. Dette går på innholdet.

Uttrykket er langt mer diffust. Utrykket i forestillingen er til tider ekspressivt, noen har likt dette, andre ikke. Elevene har kommentert kroppspråk og stemmebruk, og her er noen av kommentarene til kroppspråket:

• spesielt og passende til fortellingen,
• virket som hun slappet av,
• det var litt merkelig,
• overdrevent mye attitude,
• fortelleren gikk rundt og viste med hendene,
• viste ting slik at det ble enklere å forstå,
• mimet mens hun snakket,
• mye bevegelser + tegnspråk,
• det var veldig overdrevent kroppsbruk,
• bevegede seg med historien,
• mye dansing uttrykket et ertende humør,
• veivet mye med armer,
• vanskelig å forstå,
• varierende voldsomt,
• hun var veldig fri lissom.
• det var veldig ekstremt,
• brukte armer mye dramatiserte,
• mye overdrevent tull,
• mye robot dance,
• det var mye bevegelse og forskjellige tegn,
• beveget seg hele tiden,
• mye kroppspråk, veldig aktiv,
• viste seg sterkt engasjert,
• det var veldig bra,
• hun gikk mye rundt og brukte hendene,
• tydelig kroppspråk,
de ville virkelig fortelle oss noe
beveget seg på forskjellige måter,
• ja så ut som om hun gjorde robotdansen og brukte tegnspråk kunne vært kult men ble litt slitsom med bevegelsene og hun snakket litt lavt innimellom Forsto nesten ikke noe av historiene imellom det derre ’jeg var født stille’ greiene,
• gikk rundt og brukte hendene bra,
• fikk med publikum/brukte hendene bra,
• den beskrev det de fortalte,
• at hun brukte det for å lage et bilde,
• mye vifting og gåing,
• det var innlevelse,
• hun gjorde forskjellige ting med kropp,
• at hun brukte hender og hele kroppen,
• de gikk på en rar måte som om de ikke kunne snakke,
• at det passet til fortellingene,

4. å gjøre et forsøk på å finne ut hva som er essensen av det muntlige

Utfra den samme undersøkelsen som er nevnt ovenfor, har jeg også søkt å finne ut hva elever legger i ”det muntlige”.

Når de krysset av for hva de anså som muntlige aktiviteter var det diskusjon og rollespill som skåret høyest. Diskusjon var forventet, det er jo en naturlig læringsstrategi og jeg tror at det ligger et stort potensiale i en slik form for muntlig aktivitet. Men rollespill??? Her skulle jeg tatt meg tid til å se hva de legger i rollespill. Rollespill er å gå i en annen rolle, og da er det kanskje lettere å være muntlig. Å være muntlig handler jo også om å ytre standpunkter og det kan da være lettere å gjøre dette når ”man ikke er seg selv.” Av hvilke muntlige aktiviteter de selv har gjennomført i skolen skårer også rollespill og diskusjon høyest. Samtidig som de mener at engelsk er det faget hvor de mener de er mest muntlige. Hvilket stemmer overens med hva den danske pedagogen Mads Th. Haugsted bemerker i artikkelen ”Sprogfagene og det mundtlige rum” at det fokuseres på det muntlige i fremmedspråk fagene, men svært lite i morsmålet. Shakespeare har jo en høy faktor i engelsk undervisning, og det kan være at det er en sammenheng her.

Referat skårer lavt over det hele, hvilket ikke er underlig, da den ofte referer til en skriftlig handling. Referat betyr gjengivelse av et innhold. Men det er også et verktøy fortelleren bruker for å korte ned deler av en fortelling. Referat har en forbindelse med temporalitet, det vil si tidsperspektivet forkortes.

Det er klasserommet og aulaen som er de rommene de gjennomfører sine aktiviteter i. Dette er to rom som må påvirke mimesis på forskjellig vis. De fleste står når de er muntlige. Hvilket er underlig når de krysser av diskusjon som den muntlige aktiviteten de fleste gjennomfører. Men å stå i en aula og formidle noe muntlig må oppleves som dramatisk. De fleste er bevisst både stemmebruk og kroppspråk, og har brukt en eller annen form for kostyme.

De fleste er redde for å dumme seg ut og kommenterer det som ”jeg blir klam i hendene”, ”jeg har bare ikke lyst”.

Under innarbeidelsen av stoffet brukte jeg dramaturgen Jane Rasch, arbeidet var fruktbart til tross for at alt ble forkastet. Dette var en aha – opplevelse. I arbeid med det muntlige og stillhet, kan kun det eneste utgangspunktet for dramaturgi være det muntlige i seg selv. Det vil si at dramaturgien tok, i prosessen, for seg det assosiative. Det ene fører til det andre, utenat at man nødvendigvis åpenbart ser en tråd, som i en uformell samtale hvor det ene leder til det andre.

HVA BLE GJORT

Produksjonen av forestillingen foregikk på følgene måte:

Dialoger med Kittelsen
Det var dessverre ikke så produktivt. Han forsto nok ikke hva jeg søkte hjelp til og kjørte et annet løp. Han ønsket et arbeid som for meg fremsto noe som nærmet seg psyko dramatisk. Arbeidet foregikk i februar.

Arbeidet med Pelle Ask
Var interessant. Mye av arbeidet besto av ren fysisk trening for å tilegne seg teknikker. Jeg tror at effekten av arbeidet har gitt fortellingene et større fysisk landskap, videre at jeg arbeider mindre med å være for illustrerende. Arbeidet foregikk i februar og mars.

Arbeidet med Siri Gjellan Müller
Besto av å tilegne med noen ord innenfor tegnspråket. Vokabularet ble stort nok til å dekke en liten fortelling. Tegnene brukes inn i andre fortellinger også, men har da ikke lenger den samme betydningen, her brukes de mer som en forgitt gestikulering. Arbeidet foregikk i februar og mars.

Arbeidet med Hans Laurens foregikk i mars.

Arbeidet med Jane Rasch var interessant, men noe problematisk da det hovedsaklig foregikk over nett. Problematisk også fordi jeg prøve å operere uten manus, men struktur og scenarier. Tilsist gjorde jeg et mer eller mindre hederlig forsøk på å skape et manus, noe som i seg selv er en læreprosess. Arbeidet her har foregått frem til juni.

Hovedutviklingen av forestillingen har foregått i samspill med Abbi Patrix. Dette har gitt form til og dynamikk i forestillingen. Spesielt har variasjoner i ytre og indre landskap vært i fokus. Arbeidet foregikk i mars.

Historiene kledde henne – for ingen tåler den nakne sannhet

Det ble gjennomført fire åpne forestillinger i 2006 og deltagere var:

Heidi Dahlsveen, forteller, leder og ansvarlig for prosjektet.
Lillegerd Hansen, tekstilkunstner
Ragnhild Mørch, veileder bevegelse og dramaturgi
Mathilde Grooss Viddal, musiker
Trine Torgerstuen, lokaler og hår.

Støttet av norsk kulturråd.

Innholdet i prosjektet besto av følgene: Åpningen og rammen for forestillingen var fortellingen om ”Sannheten og Fortellingen” fra jødisk og gnostisk tradisjon. Fortellingen var sterkt bearbeidet av meg, Sannheten var for meg en kvinne, mens de opprinnelige kildene jeg har forholdt meg til enten titulerte sannheten som intetkjønn eller ung mann. Dette anser jeg som underlig da det stort sett er kvinner som forteller denne fortellingen og i andre fortellinger fremstår sannheten som kvinne. Fortellingen ble delt i tre deler og fortalt prosessvis gjennom hele forestillingen.

Etter åpningen tok vi for oss det norske folkeventyret ”Somme kjerringer er slike..”, et folkeeventyr som i utgangspunktet gjør narr av kvinnens forfengelighet og enfoldighet. For meg var det viktig her å leke med identitet – mangel på, når det sanselige kommer i veien for eller samspiller ikke med det intellektuelle – en kvinne en ny drakt overbeviser seg selv om at hun faktisk er en fugl og ikke seg selv. Inne i fortellingen hadde jeg bakt inn to anekdoter om to fryktsomme opplevelser jeg har hatt med kjoler.

Deretter fulgte et palestinsk folkeeventyr som tar opp hvordan seksualiteten kler seg opp til bryllup, men det forfengelige får overtak og påfører en tragisk slutt.

Som en overgang til neste store fortelling, ble det servert en vandrefortelling om forfengelighetens speil i New York. Bøffelkvinnen er en fortelling jeg har fått muntlig overlevert. Fortellingen kommer fra Vest – Afrika og her er det et dyr som ifører seg en kvinnekropp i hevnens øyemed, hensikten er å tilintetgjøre en jeger. Men jegerens mor beskytter sin sønn gjennom egen forvandling.

Den største og mektigste fortellingen i programmet handler en prinsesse som tilintetgjør sin en kropp som resultat av incest. Det danske folkeeventyret har jeg arbeidet med i flere år, men har sjelden fått anledning til å fortelle det.

Programmet ble avsluttet med en annen ”sannhets fortelling” som svar på den gjennomgående fortellingen.

Hver fortelling fikk både sitt spesifikke verbale, lydmessige og fysiske uttrykk. Samt at mye av fortellingen ble fortalt bak publikum.

Sannheten – minimalistisk i ord og bevegelse, med abstrakte lyse lyder på bassklarinett.
Somme kjerringer er slike – rytmisk, vandrende i rommet og med utpreget bruk av østfold dialekt.
Fuglebruden – sittende tett med musiker i sofa, fortellingen ble lagt opp slik at det var som om fortellingen kom fra musiker og jeg oversatte.
Speil – fortalt til musiker som hadde forlatt rommet.
Bøffelkvinnen – mye bruk av mimiske bilder, samt å ligge på gulvet og fortelle. Musikken var illustrerende.
Prinsessen som ble til mann – koreografert stilisert, eventyrets virkemidler ble erstattet med bevegelse istedet for ord. Minimal bruk av musikk.
Avsluttende fortelling – jazz musikk og uformelt fortalt.

På grunn av manglende støtte, ble dessverre ikke tekstilene så essensielle som jeg hadde håpet. På den andre siden, ble det laget en meget dominerende kjole, hvor fortellingene var brodert inn. Bevegelsesmønsteret var dessuten preget av den omfangsrike kjolen.

Det jeg føler jeg/vi har lyktes best med er utforskningen av bevegelse. Jeg føler jeg har fått et større repertoar både når det gjelder bruk av rom, gestikulering og det mimiske. Videre at vi har klart å utvikle en metode for bruk av musikk, hvor musikken ikke bare er illustrerende og understrekende, men også et narrativ element og en dialog partner.

DUGURD

Dugurd fikk prosjektstøtte på 100000,- fra Norsk Kulturråd og var en del av DKS Oslo 2006. Fortellerforestillingen ble utarbeidet sammen med fortelleren Ragnhild Mørch og gjennomført på restaurant Sult.

Her er deler av prosjektbeskrivelsen:

Mat fremstår i dag som et postmoderne underholdningsfenomen. Det saftige og velduftende kulturbærende elementet har fremskaffet en rekke kulørte, pikante og groteske tradisjonelle og litterære historier. Det å spise, sulte, nyte, spy, og kreere aormatiske retter er ikke en ny tradisjon. Historier om menneskers forhold til mat kan spores tilbake til en tid før antikken og det hele begynte jo med at noen spiste den forbudte frukten. DUGURD var en fortellerforestilling basert på tradisjonelle og moderne historier.

Hensiktene med prosjektet var å:
1. Å formidle gjenkjenbare historier om menneskers forhold til mat og det å spise.
Innenfor det muntlige overleverte fortellermaterialet finner man historier knyttet til mat som viser at de samme temaene var aktuelle for flere hundre år tilbake som i dag. Som et eksempel kan 1001 natt trekkes frem, hvor anorexia er et høyst aktuelt problem.

2. Å skape ut uttrykk som kan nå målgruppen 13 – 18 år.
Vi antar at mat ikke er et tema som ungdom tilsynelatende har interesse av. Likevel virker det som medienes fokus er rettet mot denne målgruppen. Vi håper at vi kan gi fortellerforestillingen en form som er bevisstgjørende i forhold til temaet og som kan være med på å øke bevisstheten rundt det. Tradisjonelle historier moraliserer ikke, men ved bruk av det binære konseptet fremstår de som eksempler og i enkelte tilfeller metaforer.

3. Å undersøke muligheten for resonans mellom tradisjonelle historier og samtidsaktuelle motiver.
Vi ønsker at historiene skal fange opp målgruppens samtid. Dette skal gjøres ved å spisse motivene i tradisjonelle historier og samle moderne historier, enten de er hentet fra deltagernes eller andre menneskers liv, eller andre medier.

4. Å forske i møtet mellom det verbale ordet og det fysiske kroppsspråket.
I en fortellerforestilling er det verbale språket den bærende uttrykksformen. Men fortelleren har et fysisk uttrykk. Dette ønsker vi å utnytte oss av. Vi ønsker å stilisere kroppspråket, og se om det kan korrespondere med ”de episke lover” (tre ganger gjentagelse, faste formuleringer osv).

5. Å lage et møte mellom kunst og det prosaiske
Å lage mat knyttes til et hverdagslig gjøremål hvor handlinger og rekvisitter oppleves som nødvendige rutiner. Vi vil hente virkemidler fra kjøkkenet og bruke det som virkemilder i fortellerforestillingen. Vi vil også se på verktøy og rekvisitter som var i bruk før, slik som trau, bakefjøler osv. Videre er det interessant å se på samspillet og kontrasten mellom estetikk, overflod og sult. F.eks. Danderes polert mat i en av butikkene på Oslos vestkant som en kunstutstilling.

Fortellerforestillingen var en opplevelse som akulle tilfredstille øret, synet og smakssansen, og ble formidlet av 2 fortellere og en kokk. Grunnmaterialet for forestillingen var gode fortellinger hentet fra den tradisjonelle kulturarven. Sjangermessig strakk det seg fra myter (som f.eks. den greske myten om Erisichthon, en konge som blir forbannet til evig sult) via skjemteeventyr (som koke suppe på en spiker) og fabler (som den somaliske historien om hvem som er kroppens konge – magen eller anus) til moderne vandrehistorier (som rotten i pizzaen).

I prosessen med fortellingene ble det assosiert rundt postmoderne erfaringer, opplevelser og kunnskap. Det kan f.eks. sees en klar linje mellom myten om Erisichthon og den amerikanske dokumentaren ”Supersize me”. Historiene favner flere kulturer, uten at det var det fremtredende. Det var en den gode historien som var fokuset. Men det flerkulturelle lå implisitt i forestillingen. Under fortellerforestillingen laget en kokk lage matretter. Dette fungerte både lydeffekt, og bidro til aktivisering av en ekstra sans.

I en fortellerforestilling er ordet og språket den bærende uttrykksformen. Språket en forteller bruker er gjerne stilisert, rytmisk og bruk av metaforer er et viktig element.

Rekvisitter og objekter ble hentet fra ”kjøkkenet”. Disse hadde en ”multifunksjon”. Både ved å være tilstede i den egenskapen av å være hva de faktisk er, å danne scenografi, være rytmeinstrumenter og fungere som objekter i fortellerforestillingen.

I tillegg til gjennomføring for ungdom på Sult, ble det også arrangert forestillinger for voksne både på Sult og ved en festival i Moss.

, ,

EVENTYRFESTIVAL VILLA FRIEDHEIM

I årene 2004 – 2008 hadde jeg ansvar for en eventyrfestival på Villa Fridheim.
Villa Fridheim ligner et eventyrslott. Og hele bygningen er rik på historier. Bygningen ligger som et hjerte i Krødsherad kommune/Buskerud fylke, et område hvor kunstneren Theodor Kittelsen og eventyrsamleren Jørgen Moe virket. Deres tradisjonsrike materiale har Villa Friedheim ivaretatt og videreutviklet. Villa Fridheim ønsket at forholdet mellom barn og eventyr skulle ivaretatt, videreutviklet og fornyet. Villa Fridheim ønsket med festivalen å kvalitetsikre tilbud til barn og å ivareta deres nysgjerrighet og lek. Eventyrfestivalen la opp aktiviteter som fokuserer på interaksjon, formidling og kommunikasjon.

Målene for festivalen, som strak seg over tre dager var

Villa Fridheim ønsket å levendegjøre eventyret både som en muntlig fortellertradisjon, men også i andre formidlingsformer.

Målsetningen for arrangementet var:

1. Å skape et levende møte mellom eventyr og barn og vektlegger interaksjon mellom disse. .

2. Å vekke nysgjerrighet og kreativitet, og inspirere til økt bruk av eventyr.

3. Å være en møteplass for barn hvor de kan oppleve og delta sammen med andre.

4. Å gjenskape og fornye eventyrtradisjonen.

5. Å formidle og spre eventyr til nye lyttere.

EVENTYRFESTIVALENS PROGRAM

Eventyrfestivalen vil besto som oftest av følgende program:

Baby fortelling/teater – formidling av eventyr til de aller minste.

De tre mostrene – barn fikk prøve ut karding, spinning etc.

Dritt – fortellinger – publikum kunne sitte på utedoene og få høre passende fortellinger

Eventyrstunder – eventyrene fokuserte på Asbjørnsen & Moe og andre kulturelle varianter. Eventyrene ble formidlet av fortellere og passet for hele familien.

Hekseskole – et kurs hvor barn fikk tatt ut sine ”rampestreker”.

”Jeg fant” – eventyr fortelling og skattejakt ute i hagen

”Jeg har slikt å føre” – Askeladden tok med barn og voksne på et gåte løp/vandring gjennom skogen. Løypa besto av tablåer og fortelling hvor det var om å gjøre å løse hvilket eventyr det kommer fra.

”Kan du målbinde prinsessen” – et arrangement hvor barn og voksne muntlig ble utfordret i en kapplek.

Uteforestilling – gjerne klovneforestillinger

Kurs- Et år var det fortellerkurs med den britiske fortelleren Ben Haggarty. Kurset var beregnet på fortellere for videreutvikling av deres fortellermateriale og kunstneriske uttrykk.

Øvrig – Villa Fridheims faste utstillinger, ansiktsmaling, omvandrende troll og ridende prinsesser.

VILLA FRIDHEIM

Villa Friedheim ble bygget i 1890 – 92 av Svend Haug og i 1980 ble det et ”eventyrmuseum” på oppfordring fra direktøren i Norsk Kulturråd. Huset ligner et eventyrslott, med et stort tårn. Det består av 5 etasjer og 40 rom. I tillegg er det et flott uteområde om omgir huset. Her er det hage og skog.

Monstermyter

Monstermyter ble gjennomført 2005 Fortellerforestillingen var på turne i Oslo.

Forestillingen baserte seg på følgene historier: Dheeg Dheer fra Somalia, Golem – jødisk historie fra Tsjekkia, Kali og hodene fra India, Vakre Vasilisa fra Russland, Leviathan – flere kilder og Ka Moho Ali fra Hawaii. Musikken var en blanding av rock/elektronika og klassisk musikk. I tillegg ble det brukt lydbilder. Scenografien ga et preg av å være på kafe, tre store kurver fylt med linser og bønner ble brukt til både lydbilder og objekter. Litt sånn i tide og utide.

Elevenes tegninger var en del av scenografien. Tegningene hadde de forberedt på forhånd. Det var kanskje det fineste med hele forestillingen. I tillegg til dette var forestillingen alt for lang: 50 og 35 minutter.

Noe av hensikten var at elevene skulle få fortellinger de selv kunne formidle videre, men det var jo fortellingene for kompliserte til, i tillegg var de delt i to. Så elevene fikk en halvdel tidlig i programmet og resten av fortellingen senere.

Med i forestillingen var Line Alsaker og Trude Eick.

, , ,

Ordskred

Ordskred fra 2001 – 2004 var en fortellerfestival jeg arrangere med støtte fra Sagene bydel.

Noen av fortellerne som opptro på festivalen var:

Norge (bl.a): Line Alsaker, Tone Bolstad Fløde, Katinka Solli Brodin, Trude Eick (musiker), Tjodun Felland, Beathe Frostad, Lise Grimnes, Benedicte Hambro, Kristine Haugland, Solveig Hirsch, Toril Hægeland, Astrid Holtskog, Marit Jerstad, Marius Løche (musiker), Nuria Moe, Astri Kastmann Næss, Martin Saltnes, Helga Samset, Marianne Sundal, Øystein Vestre, Mathilde Grooss Viddal (musiker), Per Jostein Aarsand

Danmark: Vigga Bro, Svend Erik Engh, Kirsten Thonsgaard

Finland: Neppe Petterson

Pakistan: Elias Masih

Somalia: Safia M. Abdi

Storbritania: Jan Blake, Nick Hennessey, Georgiana Keable

Sverige: Anders Gränström, Ulf Ärnström

Sør – Afrika: Buntu Pupa

Fortellerfestivalen foregikk i det bitte lille lokalet i Biermannsgården, ute i hagen og inne i en av stuene. Et år hadde vi også marked der. Det ble tett mellom fortellere og lyttere og alle var med på dugnad. Festivalen foregikk i august og jeg kan ikke huske at vi noen gang var uheldig med været. Det var uten tvil idyllisk på alle måter, bortsett fra den gangen den britiske fortelleren Nick Hennessey hadde fått for seg at han skulle dynke rommet med røkelse og brannalarmen gikk. Forestillingen ble forsinket, for vi måtte jo lufte ut den kvelende søtlukta før publikum kunne sette seg inn. Men ingen ble sure og vi kunne sitte å vente ut i sensommer kvelden og kjenne at høsten var på vei.

En annen sak som kanskje ikke var så idyllisk var at vi hadde bare et toalett, som alle måtte bruke.

To anekdoter som sier noe om festivalen og dette tette fellesskapet som oppsto.

, , , , , , , , , , , , , ,

Fortellerrazzia

Fortellerrazzia er et fortellerprosjekt som jeg har arrangert siden 2001. Opprinnelsen til ideen er ikke min egen, den tilhører BRAK, en dansk – svensk fortellergruppe som ikke lenger finnes. Jeg var i med i deres første razzia og jeg var med på å forme reglene knyttet til opplegget. Ideen var å angripe en skole med fortellinger. Hver forteller er kort inne i klasserommet ad gangen og da jeg satte i gang med dette i Norge, kunne en klasse få besøk av flere fortellere i løpet av en dag. Fortellerrazzia er betegnelsen på et skolebesøk, hvor flere fortellere sprer den muntlige fortellingen utover en hel skole, i løpet av en dag. Fortellerrazzia er et type fortellernedslag, hvor tilhørerne er intetanende om hva som skal skje. Det vil si at fortellere ankommer en skole, der skal de vandre fra klasse til klasse og fortelle historier. Dette skal skje som et brudd og en overraskelse for elevene som sitter i sitt klasserom. Hver forteller er maks 20 minutter til stede i en klasse avgangen, og en enkelt klasse kan få besøk av flere fortellere i løpet av dagen. Målet er at alle klasser ved en skole skal få besøk av minst en forteller. Det er selvfølgelig gjort avtaler med lærere og skoleledelse på forhånd om besøket, men besøket skal være minst mulig planlagt. Dette kan være en stressende situasjon for fortelleren, for denne skal i løpet av få minutter oppnå en kontakt med sine tilhørere. Samtidig er det en spennende måte å la barn få møte fortellerkunsten på, og de sitter igjen med en positiv opplevelse av en flere hundre år gammel tradisjon.

Hensiktene med fortellerrazzia er
• Å la så mange skole elever som mulig få oppleve muntlig fortellerkunst.
• Å gjøre flere skoler kjent med muntlig fortellerkunst som en estetisk opplevelse og pedagogisk metode.
• Å la elever få oppleve fortellingens verden for så inspireres til selv å fortelle fortellingene videre

Fortellingene i fortellerrazziaen er hentet fra den muntlige tradisjonen og autobiografisk liv. Hver forteller har oppbygd et repertoar som spontant kan tas i bruk innenfor den enkelte klasse, avhengig av type klasse, alder osv.

Den første fortellerrazziaen ble arrangert i 2001 som en turne i Ryfylket. Deretter fikk Fortellerrazzia støtte av norsk kulturråd i to omganger, først 2002 hvor Oslo og Porsgrunn ble turne stedene og deretter 2004 hvor vi turnerte Oslo og Østfold. Ideen ble deretter kjøpt opp av både Finnmark og Østfold fylke med turne 2004 og 2005. Fra 2008 har fortellerrazzia vært en fast del av tilbudet i Rygge kommune.

Et av prinsippene for fortellerrazzia har vært å kombinere erfarne og uerfarne fortellere så opplegget kan framstå som en form for mentorering. En forteller kan fortelle samme fortelling flere ganger i løpet av en dag og dette grepet er spesielt egnet om man er fersk som forteller. Fortellerrazzia har tatt i bruk en rekke fortellere som igjen har ført til at det har blitt formidlet et bredt korpus av fortellinger.

Fortellerrazzia framstår som et enkelt og organisk opplegg, samtidig som, som nevnt over, det er krevende for den enkelte forteller. Som forteller kan man ha opptil syv runder med fortelling i løpet av en dag.

2019 blir sannsynligvis siste gang fortellerrazzia arrangeres i Rygge.
Dette er med andre ord et langt levende prosjekt og jeg ønsker her å drøfte enkelte punkter ved prosjektet: muntlig tradering

, , , ,

Cric crac fortellerklubb Et sted hvor du ser med dine ører

CricCrac eksisterte fra 2001 og til og med 2005. Ideen var basert på fortellerklubber i England, hvor de hyrer inn profesjonelle fortellere på lokale klubber rundt om i landet. Ideen ble noe utvidet, da Heidi Dahlsveen begynte å bli kjent med og komme i kontakt med mennesker fra andre land som satt på rikt fortellermateriale. Disse ressursene, sammen med våre egne ressurser burde brukes i et offentlig rom som var rettet mot den muntlige fortellerkunsten. Dermed oppsto tanken om å skape en klubb som arrangerer fortellerkvelder og fortellerstunder. Cric Crac ble startet i 2001, i samarbeid med Deichmanske bibliotek på Grünerløkka i Oslo. Frem til våren 2002, ble det arrangert hyppige fortellerstunder på Deichmanske bibliotek, med støtte fra Norsk Kulturråd, Oslo Kommune og Fritt Ord. Fortellinger i det Fri, som var en del av det ble arrangeret på sommerstid ute foran biblioteket.

Fortellerstundene var alltid fullbooket, med 20 – 60 barn, i tillegg kom de voksne. På fortellerkveldene var det alt fra 5 – 40 tilhørere.

Våren 2004 ble Heidi Dahlsveen kontaktet av Jarl Solberg på teaterbåten MS Innvik i Oslo, med forepørsel om hun kunne arrangere fortellerstunder for familier på Søndager. Dette intiativet tok hun imot. Det kan sies å ha vært en suksess, med publikumsbesøk fra 15 til 80.

Ved siden av dette, ble det arrangert fortellersituasjoner på St. Croix i Fredrikstad.

Målene var

• Å tak i bruk fortellere med ulik kulturbakgrunn.
• Å skape et fast fortellertilbud for barn og voksne
• Å formidle fortellinger og forteller fra ulike kulturer på ulike språk
• Å være med på å spre kunnskap om andre kulturer gjennom muntlig fortelling
• Å ivareta, utvikle og utfordre den kunstneriske kvaliteten i muntlig fortellerkunst
• Å presentere rik kulturarv til barn og voksne
• Å inspirere barn og voksne til å finne andres og egne fortellinger.

Målgruppen
Dagtid: Fortellerstundene retter seg mot familier med barn
Kveldstid: Forestillingene retter seg mot voksne.

Sted
Deichmanske bibliotek på Grünerløkka
MS Innvik i Oslo
St. Croix i Fredrikstad

Et nødvendig kulturtilbud
På den tiden fantes det svært få faste fortellerarrangementer i Norge. I Fredrikstad fantes det ikke noe. I Oslo, utover Cric Crac fortellerklubb, var Asylet med sin forteller kafé en søndag i måneden og Det Norske teatret hvor skuespillere arrangerer en fortellerstund hver lørdag. I Stockholm og København gikk fortellerarrangementer for fulle hus. Det skyldtes ikke at fortellerne var dårligere, tvert i mot. Norske fortellere var ettertraktede i de andre nordiske landene, det skyldes bl.a. at det fantes ikke et offentlig rom, utover skoler og biblioteker, hvor fortellere kunne opptre.

Variert innhold
Cric Crac fortellerklubb tok i bruk en bred gruppe av fortellere, både i det språklige og kulturelle området. Fortellerne kom fra ulike kulturer og disse brukte sitt morsmål under fortellerforestillingen/fortellerstundene, evet. i kombinasjon med en norsk talende forteller. De fleste fortellerne bodde i Norge, men det ble også invitert fortellere bosatt i utlandet. Av fortellere som fortalte, kan følgene nevnes: Aliou Cissokho (griot fra Vest Afrika, madinka), Elyas Masih (urdu), Issaka Sawadogo (Burkina Faso, fransk), Georgiana Keable Jerstad (engelsk), Ulf Ärnström (forteller svensk) Nuria Moe (spansk, forteller på norsk) Neppe Petterson (svensk/finsk), Jan Blake (britisk/karibisk) osv. Videre var det brukt fortellere som kommer fra ulike steder i Norge, med ulike dialekter og bærende på et ”lokalt særpreg”. Her kunne det nevnes folk som Øystein Vestre (Ålesund), Astrid Holtskog (Telemark), Ingvild Olsen Olaussen (Trondheim) og Marthe Sverdrup Liset (Tromsø).

Rammene rundt
Både MS Innvik og St. Croix var steder som allerede var aktive når det gjelder bruk av mangfold. På MS Innvik kunne man oppleve konserter, teaterforestillinger osv med et sterkt flerkulturelt særpreg. St. Croix i Fredrikstad fokuserte på det flerkulturelle og er et allaktivitetshus drevet av kommunen.

, , , ,

De eventyrlige Fabelfanter

De Eventyrlige fabelfanter (heretter kalt DEF) var en sammenslutning av profesjonelle og semi-profesjonelle fortellere. Gruppen ble dannet høsten 2001 og hadde tilholdssted i Biermannsgården i Oslo. Ideen var min og jeg var daglig leder for gruppen. Bakgrunnen var å skape et nettverk av erfarne og nye fortellere som ønsker å satse på muntlig fortellerkunst som en kunstnerisk uttrykksform og et yrke. Gruppen eksisterte fra 2001 til 2005.

DEF’s hovedmål var å være et nettverk for en liten gruppe mennesker som ønsker å fordype seg og satse på muntlig fortellerkunst som en kunstnerisk uttrykksform, pedagogiske metode og næringsvei.

DEF’s mål:

– å formidle muntlig fortellerkunst til gamle og nye lyttere
– å skape gode lytteropplevelser
– å videreutvikle muntlig fortellerkunst som et kunstnerisk uttrykk
– å forske i muntlig fortellerkunst som pedagogiske metode
– å skape et profesjonelt nettverk rundt en gruppe fortellere
– å muliggjøre muntlig fortellerkunst som levebrød for flere fortellere
– å skape nye arenaer for muntlig fortellerkunst
– å være med på å øke markedet for fortellere, samt å dekke det økende markedet.

DEF var samling frittstående fortellere. Det vil si at hver enkelt forteller enten var selvstendig næringsdrivende eller freelancer. Gruppens medlemmer sto fritt til å arbeide med muntlig fortellerkunst utenfor DEF og delvis hvor mye de vil bidra inn i DEF. Delvis, fordi det måtte ligge visse forpliktelser til grunn for å kunne delta i DEF. Disse forpliktelsene var:

– medlemmene skulle delta på øvelsene
– medlemmene skulle delta på de andre medlemmenes forestillinger
– medlemmene skulle være med på å holde Biermannsgården vedlike
– medlemmene skulle bidra med ideer som kan ende i levedyktige prosjekter
– medlemmene skulle være med på å skape et navn rundt DEF
– medlemmene skulle sørge for at de presenterer kvalitet
– medlemmene skulle være med å skaffe oppdrag

For å holde DEF’ s aktiviteter vedlike og oppe, var det satt av to timer med kontorarbeid hver uke. Dette arbeidet var honorert/lønnet og gikk på rundgang.

MEDLEM

Det fantes tre typer medlemskap i DEF.

Full kontorplass
Medlemmet disponerte en egen kontorplass i Biermannsgården og 30 virkedager i stuene. Til kontorplassen fulgte det uttak til telefon og internett. Dagene i stuene kunne brukes til egne prosjekter (spesielt rettet mot barn) eller man kunne leie ut dagene til andre medlemmer av DEF.

Halv kontorplass
Medlemmet delte kontorplass med en annen i DEF. Videre hadde medlemmet 15 virkedager disponible i
stuene. Til kontorplassen fulgte det uttak til telefon og internett. Dagene i stuene kunne brukes til egne prosjekter
(spesielt rettet mot barn) eller man kunne leie ut dagene til andre medlemmer av DEF.

Medlem
Som ren medlem i DEF, var man med på øvelser og andre fellesaktiviteter. Man kunne ikke bruke Biermannsgården til egne prosjekter, men man kunne evt. leie dager av de hadde som kontorplass.

Alle medlemmene betalte en medlemspris, avhengig av hva slags medlem man var. Medlemsprisen var med på å dekke nødvendige utgifter ved drift av DEF og Biermannsgården.

FORDELING AV ARBEID

Når det kom forespørsel om arbeid, ble dette fordelt dette mellom medlemmene i DEF, delvis avhengig av kompetanse og lyst. Målet var at medlemmene ,i tillegg å få tilbake det de la inn i DEF, etter hvert skulle ta i bruk muntlig fortellerkunst som en del av sitt levebrød.

DEF holdt til i Biermannsgården, En fredet gård fra 1700 – tallet og består av to hus med stor
hage. Biermannsgården drives av en stiftelse med klausul som sier at det meste aktivitetene i Biermanngården
skal være rettet mot barn.

I Biermannsgården hadde DEF kontorplasser, øvingslokaler og rom for fortellerstunder og forestillinger. Biermannsgården kunne ta i mot ca. 30 voksne publikummer ad gangen.

AKTIVITETER FOR Å NÅ MÅLENE

DEF gjennomførte en rekke små og store aktiviteter for å nå sine mål. Disse aktivitetene kan kort oppsummeres slik:

– Ukentlige fortellerstunder for barn i Biermannsgården
– Månedlige fortellerkvelder i Biermannsgården
– 2 Festivaler – Ordskred (siste helg i august). Den arrangert for 4. år på råd i 2004. ”Jorda rundt på 4 parasoller” – et prøveprosjekt høsten 2004 og samarbeid med ”Levende Youngstorg.”
– Fortellerkurs for nybegynnere – arrangert 2 ganger i året.
– Ukentlige øvelser som var med på å kvalitetsikre aktivitetene
– Verkstedspregede aktiviteter hvor man forsket i ulike elementer innenfor muntlig fortellerkunst
– Pedagogiske opplegg som ble gjennomført for bestemte målgrupper
– Kompetansegivende bidrag for hverandre på de områdene man ikke kjente til
– Søking av kompetanse på de områdene man ikke selv kjente til
– Presentasjon for og markedsføring rettet mot stadig nye mulige oppdragsgivere
– Idemyldrings møter hvor bl.a. nye arenaer ble foreslått og prøvd ut
– Rutinert markedsføring av egne arrangementer
– Tiltak for å finne nye oppdragsgivere og lyttere

DRIFT

DEF satte av 2 timer i uken til kontorarbeid. Timeantallet var større ved arrangment som festivaler og lignende. Arbeidet ble honoreret og gikk på rundgang.

Kontorarbeidet besto av:
– svare på telefoner som gjaldt DEF
– følge opp og fordele innkomne oppdrag til DEF
– fakturere og holde orden på DEF’s regnskapsbilag
– oppdatere DEF’s hjemmeside
– sende ut post
– ta i mot billettbestillinger og påmeldinger.
– sende ut pressemeldinger

Det ble arrangeret dugnad rundt større postutsendelser og større arrangement. Videre var medlemmene i DEF opptatt av å ta vare på hverandre. Det arrangeret to fellesfester i året og vi husket på hverandres merkedager.

MØTER OG ØVELSE

Møter
Hver første mandag i måneden hadde DEF et fellesmøtte. På møtet gikk DEF igjennom aktiviteter og andre aktuelle saker.

Idemyldring
Hvert semester inneholder den første mandagen en idemyldring for kommende sesong. Idemyldringen skulle ta for seg aktiviteter DEF kunne gjennomføre.

Øvelser
De fleste mandagene gikk med til øvelser. De hadde en fast form der målet var å gi hverandre kontruktiv og oppbyggende tilbakemelding på det den enkelte framførte.

Verksteder
DEF arrangerte også interne verksteder. Her ble utviklet metoder for å øke DEF’s generelle kompetanse når det gjaldt muntlig fortellerkunst.

DEF arrangerte følgene:

Fortelling med ringvirkninger
Dette var et åpent arrangement som som ble arrangeret ca. 1 gang i måneden. Dette arrangementet var rettet mot alle de som var interessert i muntlig fortellerkunst. Det var kun 10 som kunne delta hver gang, da alle skulle bidra med en fortelling. Hensikten med arrangementet var at deltagerne skulle få påfyll til sitt repertoar, de skulle få fortellinger av hverandre som de kunne bruke i ulike sammenhenger.

Fortellerkvelder
Fortellerkveldene ble arrangeret månedlig i Biermannsgården fra september til og med april og var rettet mot voksne. Det var DEF’s medlemmer som opptrådde med et innøvd program. Fortellerkveldene var stort sett fulle.

Fortellerstunder
Dette var rettet mot barn i barnehager og skoler og lå på dagtid. Fortellerstunder var avhengig av offentlig og privat støtte for å gjennomføres. DEF har arrangert minimum en fortellerstund i måneden. Behovet for dette var stort, og mange kom igjen. Ofte var det opptil to klasser tilstede ved et besøk.

Ordskred
Dette var en liten fortellerfestival som ble arrangeret siste helg i august hvert år, i Biermannsgården.
Under festivalen var det forestillinger rettet mot familier med barn og voksne. I tillegg til
at medlemmene i DEF deltok, ble det også invitert 1 til 2 anerkjente fortellere fra utlandet. Festivalen ble fast
støttet av Sagene Bydel.

ANDRE AKTIVITETER

DEF deltok også i følgene aktiviteter:

Fortellerrazzia – Mimesis Heidi Dahlsveen mottok 300000,- i støtte fra Den Kulturelle Skolesekken, 2004. I dette prosjektet tok hun med seg DEF.

Eventyrfestival/Villa Friedheim – Villa Friedheim var et eventyrmuseum i Buskerud Fylke. 1 gang i året arrangerer de en eventyrfestival hvor DEF deltok som fortellere og satte opp programmet.

MS Innvik – på teaterbåten i Oslo, deltok DEF med fortellerstunder for familier om søndagene.

Barnas kulturfestival i Oslo – ble arrangert for første gang 2004 og DEF ble invitert til å delta.

A girl named I

Dette var et danseprosjekt jeg var med i år 2000, i forbindelse med jubileet og på oppdrag av Sagene bydel i Oslo.

Prosjektet var initiert av koreograf Kate Breese og tekstene ble bearbeid og montert og framført av meg. I tillegg var det dansere som beveget seg på rytmen av min stemme og ord, samt dykkere som kom opp fra Akerselva.

Teksten åpnet på følgende måte:

Det var engang en jente som het jeg. Det var en søt, hyggelig og snill jente. En dag gikk jenta som het Jeg ut i den grønne enga, helt alene med seg selv. Da hun hadde gått et stykke, hva var det hun fikk se der i det grønne gresset. Hva var det?

Hun så
En ku en ku
En gul ku en gul ku

Gul som måneskinn
Så myk og silkefin
Så varm og jordnær
Så langsom og familiekjær

En ku en ku
En ku som Audhumbla
Som gudene liv ga
En ku som Isis
Like sterk og vis
En ku som Hathor
Så stolt av moder jord

Kua bærer stjernene på sin rygg
Kua bærer fire elver i sitt jur
Kua bærer den gode tid i sin mage

En ku
En gul ku

Albin’s Fortellerkafé 2002

Året 2002 arrangerte Marit Jerstad og jeg en fortellerkafe på Briskeby i Oslo.

I et stimulerende intimmiljø på Briskeby i Oslo kunne lytterne engang i måneden lytte til fortellinger, samtidig som de spiste et godt måltid eller nøt en god vin. Fokus var å skape en stimulerende smak både for tunge og øre. Vi skrev i markedsføringen at: ”Fortellingene er passe krydret og tilpasset den lille kafeen som kun rommer 25 personer. Fortellerkafeen blir arrangert på tradisjonelt vis med et fastlagt program først som varer ca. 45 minutter, og etter en pause er det mulighet for alle å bidra med en smakebit fra den store historie gryta.”

Og programmet var følgende:

Alle fortellerkafeene starter 1930
Adressen er: Albin Upp – Galleri & Kunstkafè, Briskebyveien 42
For mer info, ring: 22441240 eller 22441411
Pris: 95,-
NB. Kun 25 plasser

Program Våren 2002
21. februar
Marit Jerstad forteller «Muntre historier om en himmelsk klovn». Her møter du den mangfoldige Nassredin Hodja og hans vidunderlige verden. Fortellinger til å bli klok av.
                    
14. mars
Forteller Heidi Dahlsveen «Helt gresk» – fortellinger fra de lunefulle greske guders verden. Poetisk og tragisk, men ikke ukjent fra vår moderne hverdag.
                    
25. april
Forteller Tone Bolstad Fløde forteller ”Hva Snorre ikke fortalte…” – Om guder, om norner, om rov og mørke netter. – Og om drømmen som setter fri…
 
23. mai
Johan Einar Bjerkem forteller «Sterke kvinner og lure menn». Johan Einar forteller med lun trønderhumor historier som vi alle kan gjenkjenne oss i.

Arrangør: Heidi Dahlsveen og Marit Jerstad, i samarbeid med ”Albin Upp” – galleri & kunstkafé.

,

Belle, beist og andre brølere – en fortellerkonsert om humor! – gjennomført våren 2008

28. april, for hundre år siden, brenner et hus ned på en gård i La Porte i USA. I ruinene finner man et kvinnelik uten hode, og dermed åpenbarer det seg en utrolig fortelling om misunnelse, grådighet, kjærlighet og massemord. Det store spørsmålet er: Hvordan er det mulig at en enkel jente fra landsbygda i Norge skal vise seg å være et feminint speil av Ridder Blåskjegg, et ekko av den greske Medea, en realisering av Shakespeares Lady Macbeth?

Dette var en fortellerkonsert som ble gjennomført med støtte av norsk kulturråd og FFUK.

I fortellerkonserten fikk man høre fortellinger hentet fra norsk folketro, liv og lyst, og fortellingen om massemorderen Belle Gunnes. Jeg hadde hentet fram ukjente norske folkeeventyr og satt det sammen med fortellingen om Belle Gunnes, og musikeren Britt Pernille Frøholm rammet det hele inn med sin harding fele.

Vi gjennomførte 10 konserter spredt over flere steder i Norge.

Fortellerfestival i Aachen 2013

Denne fortellerfestivalen i Tyskland ble drevet og arrangert og initiert av Regina Sommer. Jeg deltok i den 17ende versjonen og jeg tror at festivalen nå er avsluttet for godt. Regina la mye av seg selv i festivalen og mat og fellessammenkomster foregikk hjemme hos Regina. Hun styrte festivalen med en hård hånd og jeg tenker at det også er en måte å gjennomføre det på.

Achen

,

Akademie Remsheid

Akademie Remsheid er en frittstående skole i Tyskland som driver med utdannelse innenfor kunst og kultur. Jeg tror mye av fokuset er på etterutdanning, uten at jeg skal si det sikkert.

Første gang jeg var der, var i 2010 hvor jeg både hadde kurs og forestilling. Jeg ble invitert tilbake våren 2017 og våren 2018. De to siste kursene er for etablerte fortellere som ønsker en fordypning og videreutvikling innenfor faget.

Våren 2017 var fokuset norrøn mytologi og i 2018 vil fokuset være den norske eventyrstilen.

, , ,

Fortelling i det fri – år 2002 – 2004

“Fortelling i det fri” var et prosjekt jeg initierte og ledet 2002 – 2004. Prosjektet gikk ut på å arrangere fortellersituasjoner ute i byrommet og ble støttet av Fritt Ord. Sommeren 2002 ble jeg kontaktet av Deichmanske Bibliotek, filial Grünerløkka med forespørsel om fortelling kunne arrangeres ute på plassen foran biblioteket på Grünerløkka. De ønsket å gjøre noe med plassen, samtidig som de ønsket å trekke til seg et nytt publikum/nye brukere av plassen. En rekke lørdager ble det fortalt ute foran biblioteket, det var til hell både for de som fortalte og de som lyttet. Dette ble tatt opp igjen sommeren 2003 og 2004, med støtte fra Fritt Ord.

Det er spesielt å oppleve dette ute. Tiltros for at fortellerformen er minimalistisk i sitt uttrykk, ble det skapt et rom med konsentrasjon og magi, mens trikker, biler og mennesker fartet forbi. Publikum som kom var alt fra spedbarn til gamle mennesker som trengte en stol å sitte på. De ble sittende.

Jeg brukte flere fortellere og disse fortalte for de som kom. De hadde altså ikke på forhånd planlagt hva som skulle skje, da de ikke visste hva som kom av publikum. Dette førte til at fortellersituasjonene ble meget levende.

Hensikten med prosjektet var:

å spre fortelling til folk som aldri har opplevd det før
å tilføre noe som på samme tid er gammelt og nytt i et fargerikt gatebilde
å skape et godt fortellertilbud som alle har mulighet til å delta på

Forestillinger

Her får du en oversikt over de forestillingene jeg har gående for tiden.

23. 27 – en musikalsk fortellerforestilling om å miste et barn. Passer for voksne.

Hett på tunga – en forestilling med erotiske tradisjonelle fortellinger. Passer for voksne.

Jeg vil ha saft – en lekende fortellerstund som passer for barn fra 4 år og oppover.

Kong Rød – en fortelling om en gutt som rømmer unna det som er skummelt. Passer for 8 år og oppover.

Tur – retur Underverden – en fortellerforestilling basert på greske myter. Passer fra 10 år og oppover.

Yrsa – en forestilling basert på norrøn diktning og om en kvinne som led en meget spesiell skjebne. Passer for 16 år og oppover.

Tur – retur underverden

En fortellerforestilling bygd over noen sentrale greske myter. Bearbeidet og fortalt av Heidi Dahlsveen.

Han sang
Han sang om den likegyldige kjærligheten
Mellom Kaos og Natt
Han sang om
Den grådige kjærligheten
Mellom himmel og jord
Han sang om den umulige kjærligheten
Mellom død og liv.

Varighet: 1 time og 30 minutter

23.27 – en musikalsk fortellerforestilling om å miste et barn

«Jeg slutter bare å eksistere». Tragisk, komisk, grotesk og abstrakt om det å miste et barn. En musikalsk fortellerforestilling basert autobiografiske fortellinger og norrøn diktning.

Verden går under når barnet ditt dør. Går det an å bygge den opp igjen? Med denne forestillingen presenterer Heidi Dahlsveen et helt nytt forskningsarbeid. Med utgangspunkt i en av de såreste kildene man kan benytte seg av – dagboken til en sønn som ikke lenger lever – er denne forestillingen resultat av en dyptgående og utforskende metodeutvikling for fortellerkunsten. Men finnes det egentlig noen metode for å overleve tapet av et barn?

23.27 er en musikalsk fortellerforestilling som utforsker møtet mellom den lengselsfulle sorgen og den vulgære humoren, møter mellom mennesker og møtet mellom fortellerkunsten og musikken. Dahlsveen er en av den norske fortellerkunstens mest betydningsfulle aktører. I denne forestillingen samarbeider hun med den unge komponisten Tze Yeung Ho og musikeren Andreas Angell. Sammen har de laget en forestilling som spenner mellom det tragiske, komiske, groteske og abstrakte. Samspillet mellom fortellingen og musikken utgjør også et banebrytende stykke prosessarbeid.

Med utgangspunkt i hennes døende sønns dagbok, hennes egen sorg og norrøne myter, dykker de ned i minner og fortellinger. Minner som engang har vært og noen som en gang vil bli et minne. De forteller om øyeblikket da Dahlsveens sønn døde, om hans og hennes liv fra da hun som 20 åring rømte til Paris til han tretti år senere døde på Lovisenberg. De forteller også hans favoritt fortelling om den norrøne guden Balder og viser hvordan norrøne myter både kan speile og overrumple våre liv i dag.

Forestillingen varer en time og ti minutter.
Forestillingen har noen tekniske krav.
For mer informasjon: heidi@fortellerkunstner.no

Kong Rød – et sted hvor tiden står stille. 

Dette er den fortellingen jeg har fortalt mest, over 1500 barn har hørt fortellingen. På slutten av 1990 tallet fikk jeg eventyret muntlig overlevert av den engelske fortelleren Ben Haggarty. Eventyret har alle de elementer et eventyr skal ha: monster, mot, frykt og gode hjelpere. Fortellingen er spennende, trist, morsom og blir fortalt med regler og samspill.
Fortellingen handler om det å ikke ha mot til å møte det som er skremmende.

Fortellingen har en varighet på 40 minutter og egner seg for barn fra åtte år og oppover.

Kurs

Jeg tilrettelegger kurs etter oppdragsgiverens behov. Generelt ønsker oppdragsgivere et innføringskurs som tar for seg hvor man finner fortellinger, hvordan arbeide med og hvordan formidle fortellinger.

Jeg har laget kurs for alt fra journalister og til sosialarbeidere, skuespillere og prester. Ulike grupper med ulike behov.

To kurs jeg har gående, kan du lese om her og her.

”Jeg vil ha saft” – en fortellerstund for små mennesker

Saft er godt. Saft fyller munnen med ein (må si EIN for det høres så godt ut) søt smak og sildrer lekent nedover halsen. Saft er laget av bær. Om det bare var så enkelt.

Lillegutt vil ha saft. Saften er i kjelleren. Nede i kjelleren hos Lillegutt knirker
og mumler det. Hva er det skumle i kjelleren? Lille ekorn vil ha saft. Da må hun
hente bær i skogen. I skogen er det noe som lever i vannet. Det geiper og ser
strengt ut. Hva er det skumle i vannet?

Dette er en humoristisk spøkelsesfortellerstund for små barn fortalt gjennom
rytmer og interaksjon.
Målgruppe: 3 – 5 år

ProduksjonsarkSaft

Fortellerkunstens hemmelighet

Dette praktiske kurset gir en innføring i muntlig fortellerkunst. Gjennom ulike øvelser får deltakerne innblikk i:

Hva en fortelling er

Hvor man finner fortellinger

Hvordan bearbeider man fortellinger

Hvordan formidle fortellinger

Kurset har en varighet fra 3 til 6 timer og tilpasses sammenhengen det skal inngå i.

Som oftest innebærer kurset følgende tre deler:

1. del – fantasiens grammatikk
I løpet av første del fokuserer det på å komme igang med å fortelle. Her er ikke det viktigste hva man forteller, men å fortelle. Ved hjelp av ulike øvelser settes det i gang fortellinger, hvis hensikt er å komme igang med å fortelle innenfor en morsom ramme. Her kommer vi også innpå hva som tilstede i en muntlig fortelling, hvordan man kan få lyttere til å identifisere seg med og lytte til en fortelling.

2. del – Det kulturbærende jeg-et
I Afrika sies det at et menneske er ikke død, før man slutter å fortelle om det. Alle mennesker bærer på en viktig kulturhistorie. I løpet av denne delen arbeider vi med personlige fortellinger og familiehistorier, enten de er sanne eller usanne.

3. del – Kulturbærende fortellinger
I den siste delen arbeider vi med muntlig traderte fortellinger som eventyr, myter ol. Her lærer deltagerne metoder på hvordan de kan innarbeide fortellinger og formidle disse videre.